Kildebruk og referanser
Hvorfor må vi ha kildereferanser i akademiske tekster? Det er i alle fall tre gode grunner til det.
Kildehenvisning handler egentlig om å hjelpe leseren, å skape gode og respektfulle fagfellesskap, og ikke ta på seg mer av bevisbyrden enn det som er nødvendig. Vi skriver kildehenvisninger eller referanser...
...for leserens skyld:
De som leser en akademisk tekst er som regel interessert i å lære noe om innholdet, og på jakt etter flere tekster om lignende temaer. Én grunn til å bruke kildehenvisninger er å hjelpe interesserte lesere med å finne flere informasjonskilder om noe teksten din nevner.
...for fagmiljøets skyld:
Å forske seg frem til noe som er sant om verden er en oppgave vi må gjøre i fellesskap. Fortellinger om ensomme vitenskapelige genier er overdrevne og urealistiske. En god grunn til å bruke kildehenvisninger er å kreditere andre forskere i fagmiljøet for det de har bidratt med for at du skal kunne skrive en god tekst.
...for vår egen skyld:
Å bruke kildehenvisninger er å mobilisere allierte. Ikke bli stående alene og forsvare hver eneste setning og påstand i hele teksten din. Ikke bær bevisbyrden alene for alt du skriver. Spre bevisbyrden utover fagmiljøet, så du bare trenger å forsvare dine egne påstander og konklusjoner, ikke alle andres i tillegg.
I tillegg finnes det lover som skal sikre at de som har arbeidet med forskning og utvikling skal få noe tilbake for strevet. Ingen har for eksempel lov til å ta noe du har skrevet og fremstille det som om de har skrevet det selv, uten å henvise til din tekst. De kan heller ikke gjenbruke noe de selv har publisert (eller levert som oppgavebesvarelse) tidligere uten å henvise til denne opprinnelige teksten. Å gjøre dette kalles plagiat.
Noen gjør seg skyldig i plagiat uten å mene det. Men hvis du tenker nøye over grunnene til at vi skriver kildehenvisninger, og ikke bevisst prøver å fremstille andres arbeid som ditt eget, så har du lite å bekymre deg for.
TONE-PRINSIPPET
Når du vet hva slags type kilde du har foran deg finnes det flere kriterier du kan bruke for å vurdere om du vil bruke den i teksten din. En kjent måte å sammenfatte disse kriteriene på er det såkalte TONE-prinsippet. TONE står for Troverdighet, Objektivitet, Nøytralitet og Egnethet.
Troverdighet handler om hvem som er opphavsperson, hvem er utgiver/formidler, hvem er eier av kilden.
Objektivitet handler om hvorvidt informasjonen i kilden stemmer med kunnskapen vi allerede har, og om det finnes særinteresser vi må være oppmerksomme på.
Nøyaktighet handler om hvor presis og oppdatert kilden er, og om den oppgir sine egne kilder.
Egnethet handler om hvorvidt kilden egentlig gir den informasjonen du trenger, hvem som er den opprinnelige målgruppen, og om den er praktisk tilgjengelig innenfor rammene for prosjektet ditt.
Det er en sammenheng mellom spørsmålene man stiller når man vurderer en informasjonskilde og referansen man skriver i teksten og litteraturlisten.
Når man vurderer en kilde begynner man ofte med å spørre hvem som er opphavsperson, hva slags kilde det er snakk om, hvor kilden kommer fra, og når den ble publisert.
Å skrive en kildehenvisning er egentlig å gjøre svarene på disse spørsmålene lett tilgjengelig for leseren. Vi oppgir hvem som er forfatter, hva slags tekst det er snakk om, og hvor og når den ble publisert.
Fagbøker oppgir dette på de første sidene. Forfatter, bokens tittel, forlag og hvilken by det ligger i, og til slutt årstallet for utgivelsen.
Bakerst i fagbøkene, eller på slutten av vitenskapelige artikler, finner du som regel en litteraturliste. Her finner man referanser til alle kildene forfatteren har brukt for å skrive teksten. En referanse kan for eksempel se slik ut:
Legg merke til at denne referansen gir akkurat de svarene vi ville vært på utkikk etter hvis vi skulle begynne å vurdere kilden - forfatter, tittel, sted/forlag og tidspunkt. Referansen gir leseren et godt sted å begynne for å kunne finne kilden på egen hånd.
Det er lettere å finne kilder du oppdager i en litteraturliste hvis du vet om det er en artikkel, en bok eller et bokkapittel du leter etter. Selv om selve stilen kan variere vil alltid en kildehenvisning inneholde informasjonen man trenger for å vite hva slags kilde det dreier seg om.
Her er noen eksempler på hvordan man kan lese referanser. Men den eneste måten å lære seg det på er å øve seg. Bli vant til å sjekke litteraturlister, og let etter kilder på den måten. Etterhvert blir det lettere å forstå hvordan referansene er satt sammen.
Eksempel 1: Artikkel i tidsskrift.
I denne referansen er tittelen Religions skrevet i kursiv, så man vet at dette er selve publikasjonen. Teksten med tittelen "How to Survive..." osv vil altså finnes i dette tidsskriftet. Tallene i kursiv og parantes viser hvilket bind og nummer av tidsskriftet artikkelen finnes i, og sidetallene hvor i tidsskriftet.
NB: Hvis tidsskriftet er publisert elektronisk vil det være mulig å søke på artikkelens tittel og finne den på den måten. Hvis tidsskriftet kun finnes i trykt format (for eksempel hvis det er eldre enn ca. 2010 og ikke digitalisert) må man søke på tidsskriftet og finne riktig årgang, bind og nummer.
Eksempel 2: Bok
I denne referansen er også tittelen på selve publikasjonen skrevet i kursiv, og her er det selve boka. Det står også at det er første utgave, så det viser også at det dreier seg om en bok. Den er utgitt på forlaget Polity, i både England (UK) og USA (i byen Medford i delstaten Massachusetts).
Eksempel 3: Kapittel i redigert bok
Forfatteren som står først i referansen (Aaby) har skrevet teksten "17. mai-feiring..." osv. Tittelen på teksten står ikke i kursiv, og ordet "in" viser at teksten er en del av en større publikasjon. Tittelen på selve publikasjonen skrevet i kursiv, og det står også navnet på redaktøren av publikasjonen (Bjørg Seland). Da vet vi at det ikke er et tidsskrift, men en antologi eller artikkelsamling. Vanligvis dreier det seg om en bok der ulike forskere har skrevet hvert sitt kapittel, mens én eller flere forskere har vært redaktør for prosjektet og samlet artiklene i én utgivelse. Husk: hvis vi skal finne dette kapittelet i biblioteket kan vi ikke søke på tittelen på kapittelet. Vi må søke på boka kapittelet er en del av.
Ulike fagtradisjoner, ulike tidsskrifter og ulike forlag stiller forskjellige krav til referansestil. De vanligste variantene er enten fot-/sluttnote-stiler eller forfatter-dato-stiler.
Det er mest vanlig å bruke fot-/sluttnote-stiler i de humanistiske fagene og forfatter/dato-stiler i samfunnsfagene, men det finnes noen unntak. Sjekk med din veileder eller emneansvarlig hva som forventes på deres fagfelt.
En kildereferanse består av to elementer: Referansen i teksten, og referansen i litteraturlista. Det er viktig at det er sammenheng mellom disse to. Referansen i teksten skal hjelpe leseren å finne kildene i litteraturlista.
Den mest synlige forskjellen mellom referansestilene er hvordan referansen ser ut i teksten.
Fot-/sluttnote-stiler bruker små hevede tall i teksten. Tallene viser til nummererte fotnoter i mindre skriftstørrelse nederst på siden, eller sluttnoter etter teksten. Fotnoten oppgir all informasjonen leseren trenger for å finne tilbake til kilden (forfatter, tittel, sted, årstall, og evt. sidetall). I de fleste slike stiler skal det likevel være en komplett litteraturliste på slutten av teksten, selv om kildene også er oppgitt i fotnotene.
Eksempel:
Forfatter-dato-stiler bruker paranteser i teksten. I parantesen står forfatter og årstall, og evt. sidetall. Det må alltid stå nok informasjon i parantesen til at leseren kan finne riktig kilde i litteraturlisten på slutten av teksten.
Eksempel:
På Kildekompasset kan du finne den referansestilen du bruker, og finne eksempler på hvordan den skal se ut i både tekst og litteraturliste. Du kan også se hvordan du skal fylle inn detaljene i EndNote eller Zotero.
Vi anbefaler at man bruker referanseverktøy som EndNote eller Zotero.
Dette er programvare man kan laste ned gratis (Zotero) eller som universitetet betaler abonnementet for så det er gratis for studenter og ansatte (EndNote). Programmene lar deg automatisk laste inn informasjon om kildene dine mens du holder på med litteratursøk, sortere dem i et personlig bibliotek som evt. kan deles med andre, og enkelt integrere referansene (og litteraturliste) i korrekt stil mens du skriver teksten.
Hvilke bilder, fotografier, faksimiler el.l har man lov å bruke i oppgaven eller avhandlingen?
Et åndsverk er noe noen har laget. De som har laget åndsverket har opphavsrett til det. Opphavsretten reguleres av åndsverkloven.
Offentlige dokumenter, rapporter, forslag, rettsbestemmelser o.l. knyttet til offentlig myndighetsutøvelse regnes vanligvis ikke som åndsverk. Disse kan gjengis uten videre.
Vi skiller mellom frie og ufrie åndsverker. Et verk kalles fritt dersom det er mer enn 70 år siden opphavspersonen døde (eller for fotografier mer enn 50 år siden bildet ble laget og 15 år siden fotografen døde). Vi sier at disse verkene er «falt i det fri» - de er tilgjengelige for alle. Disse kan også gjengis uten videre.
Alle verk som dette ikke gjelder, kaller vi ufrie.
Gjengivelse av ufrie verk er kun lovlig med samtykke fra opphavspersonen. Verker som ikke er offentliggjort av opphavspersonen selv, eller som opphavspersonen ikke har samtykket til å gjøre offentlig – som private bilder, utkast, manus, brev o.l., – kan ikke gjengis.
Men åndsverkloven §37 første ledd gir noen unntak for åndsverker som opphavspersonen har offentliggjort eller gitt samtykke til å offentliggjøre:
Offentliggjort kunstverk og offentliggjort fotografisk verk kan gjengis i tilslutning til teksten i kritisk eller vitenskapelig fremstilling som ikke er av allmennopplysende karakter, når det skjer i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger.
Her er en liste med spørsmål som kan hjelpe oss å tenke over hvordan vi bruker slike offentliggjorte åndsverk, som bilder, faksimiler eller fotografier el.l. i avhandlingen:
Er fremstillingen min en «kritisk eller vitenskapelig fremstilling»?
Godkjente bacheloroppgaver, mastergrader eller doktorgrader vil vanligvis karakteriseres som vitenskapelige fremstillinger til ikke-kommersiell bruk. De følger faglige krav til fremstilling og er skrevet av fagpersoner som henvender seg til et fagmiljø for å argumentere for faglige påstander.
Er fremstillingen min «av allmennopplysende karakter»?
Populærvitenskapelige fremstillinger eller alminnelige undervisningsopplegg i videregående skole vil vanligvis regnes å være av allmennopplysende karakter. Dette gjelder vanligvis ikke godkjente bacheloroppgaver, masteroppgaver eller doktorgrader.
Bruker jeg verket «i tilslutning til teksten»?
Det må være en sammenheng mellom verket som er gjengitt og det som står i teksten. Ufrie verker kan ikke brukes som generelle eller løsrevne illustrasjoner uten forbindelse til innholdet i teksten.
Gjengir jeg verket «i samsvar med god skikk»?
Gjengivelse av andres verker er en form for sitering, og de samme kravene til kildehenvisning og god siteringspraksis gjelder som for resten av avhandlingen. Opphavspersonen må navngis og kilden gjengis korrekt.
Gjengir jeg verket «i den utstrekning formålet betinger»?
Formålet med å gjengi verket må være kritikk, kommentar, analyse eller dokumentasjon, og stå i forbindelse med teksten. Man kan ikke gjengi mer enn man egentlig trenger til dette.
Du kan lese mer om opphavsrett og bruk av åndsverk på Kildekompasset.
